Jeg er femtifem år gammel, og for første gang siden jeg var nitten har jeg ingen å kalle mannen min.
Greg og jeg var gift i trettiseks år. Det var ikke den typen kjærlighet folk skriver dikt om eller legger ut på nett med smilende bilder og emneknagger. Vår var roligere. Mer stabil. Bygget opp av handlelister teipet til kjøleskapet, felles tannlegetimer og måten han alltid valgte setet nærmest midtgangen på restauranter – som om han fysisk kunne blokkere verden fra å komme til meg.
Det var det som gjorde at dødsfallet hans føltes uvirkelig.
Én telefonsamtale. Én ulykke en regnfull tirsdag ettermiddag. Og plutselig sto jeg i et begravelsesbyrå og plukket et kistefor som om stofffargen betydde mer enn det faktum at jeg knapt kunne puste.
Morgenen før begravelsen følte jeg meg uthulet. Jeg hadde grått til det ikke var noen tårer igjen, til ansiktet mitt så hovent og uvant ut i speilet.
Seingen hadde allerede startet da jeg kom.
Mye musikk svevde gjennom kapellet. Folk hvisket. Hendene berørte skulderen min forsiktig, forsiktig, som om jeg skulle brekke.
Og der var han.
