Sersjant Marcus Hale hadde vært i jobben lenge nok til å vite at problemer ikke alltid varslet seg med sirener.
Noen ganger kom den med en kosedyrkanin i hånden.
Det var en rolig ettermiddag på stasjonen – telefoner ringte i bakgrunnen, lukten av brent kaffe hang igjen nær pauserommet – da inngangsdørene åpnet seg og et ungt par steg inn.
Kun for illustrasjonsformål
Faren beveget seg som om han var redd for å lage lyd. Morens skuldre var stive av utmattelse. Mellom dem tuslet en liten jente fremover på ustø ben, mens hun holdt en slitt kosedyrkanin i det ene øret.
Selv fra den andre siden av lobbyen la Marcus merke til ansiktet hennes. Øyelokkene hennes var hovne. Kinnene hennes var flekket med tørkede tårer, som om noen hadde prøvd å tørke dem bort for mange ganger. Når hun blunket, klistret øyevippene seg sammen.
